Recent press

MED JUBILEUMSUTSTILLING I PORTUGAL

Intervju med kunstnergruppa Open Space: Hennie Ann Isdahl, Christine Istad, Mona K. Lalim og Lisa Pacini

Tekst: Hilde Mørch, Kunstavisen november 2020

Kunstnergruppa Open Space ble dannet i 2010 og består av fire individuelle kunstnerskap: Hennie Ann Isdahl (f. 1955), Christine Istad (f. 1963), Mona K. Lalim (f. 1954) og Lisa Pacini (f. 1957). Open Space utforsker arkitektur, romlige konstruksjoner, lys og farge med maleri, foto, skulptur, installasjon, objekt og video.

Deres første felles kunstprosjekt ble vist i Zoellner Art Gallery i Pennsylvania i USA (2011), og ble etterfulgt av utstillinger i Kunstmuseet Nord-Trøndelag (Museet Midt) i Namsos (2012), Tromsø Kunsthall (2012), Bryne Kunstforening (2018) og Trondhjems Kunstforening (2019). I tillegg har Lisa Pacini og Christine Istad arbeidet med kunstprosjektet “Travelling SUN” (http://artubeart.blogspot.com), en roadmovie og et reisende installasjonsprosjekt om mørketiden og det nordiske lyset, i perioden 2012-16.

Fra Open Space´ utstilling i Trondhjems Kunstforening i 2019 (med fotografi Christine Istad, installasjon Lisa Pacini, maleri Mona K. Lalim og maleri Hennie Ann Isdahl). Fotograf: Christine Istad © Christine Istad/Hennie Ann Isdahl/Mona K. Lalim/Lisa Pacini/BONO 2020

Nå er de på vei til Portugal med ny utstilling- med tittelen Where We Are – med åpning fredag 6. november. Utstillingen skal vises i Fundacáo D. Luis, Centro Cultural de Cascais i Cascais, rett utenfor Lisboa og står frem slutten av januar 2021.

Hvorfor utstillingstittelen Where We Are?

Open Space: Tittelen speiler den situasjonen vi er i nå, etter å ha jobbet sammen i ti år, men sier også noe om at vi som norske kunstnere stiller ut i Portugal, et land med en annen kultur enn vår. Where We Are handler om hvor vi er i relasjon til hverandre, vår egen kunstneriske praksis, og vår kommunikasjon med tilskueren.

I tidligere kunstprosjekter har dere arbeidet med stedsspesifikke verk hvor offentlige og private rom har vært tema. Hva skal dere vise i Fundacáo D. Luis i Cascais?

Mona K. Lalim: Jeg skal vise malerier fra serien «Scala» som refererer til museets bygningshistorie og arkitektur – med tema inspirert av byggets meditative, sakrale karakter, arkitektur og fargeskala. Museet var tidligere et palass og karmelitt-kloster.

Christine Istad: Jeg stiller med en ny serie abstrakte, minimalistiske fotografier som utforsker lys som definerer rom – med fokus på det åndelige, immaterielle, indre og ytre landskapet. Jeg skal også vise en video, “Inner & Outer”, som ble til under en studietur til Cascais der jeg ble fascinert av det helt spesielle lyset ved havet.

Hennie Ann Isdahl: Min kunstneriske praksis har sitt utspring i minimalismens Hard – edge maleri, der flatenes monokrome farger er bestemt på forhånd, skarpt avgrensede geometriske felt i rene farger. I denne utstillingen skal jeg vise arbeider hvor man svakt kan ane penselstrøkene som en forsiktig «berørt» overflate.

Lisa Pacini: Jeg jobber med fokus på bruk av industrielle og enkle hverdagslige materialer, som gir utvidede tolkninger av gjenstander, og vårt forhold til dem. Målet er å utfordre grensene for hva skulptur kan være, både i form, utrykk og intensjon.

Hva slags rom byr utstillingsstedet på?

Alle fire: Museet viser samtidskunst, og er en del av et museumskompleks som utgjør i alt 12 bygninger som huser alt fra historiske palasser, samlinger og samtidskunst. Vi skal stille ut i to store rom med ulik karakter. Våre verk er stesspesifikke - laget til lokalene. Vår utstilling vises paralellt med blant annet en fotoutstilling av Vivien Maier fra USA, en maleriutstilling av Maria Velez og religiøse ikonografier av Paula Rego.

Portugal og Norge er røde land i koronasammenheng. Hvordan blir utstillingen gjennomført?

Alle fire: Vi har inntil nylig hatt planer om å reise ned til den offisielle åpningen, men på grunn av økt smitte har det kommet restriksjoner som begrenser muligheten til en felles åpning. Museet skal likevel opprettholde aktiviteten, og vil invitere til omvisninger med små grupper som de har erfart at fungerer veldig bra. De skal lage presentasjoner og intervjuer med oss kunstnerne som blir delt på museets webside og Facebook-sider. Vi har planer om å reise dit i slutten av utstillingsperioden for å ha en Artist talk.

Dere er fire kunstnere og fire stemmer. Hvordan fungerer samarbeidet?

Alle fire: Det har vært en krevende og interessant prosess hvor vi har planlagt nøye utvalget av kunstverk og romfordelingen i museet blant annet ved å jobbe i både en fysisk og en digital modell. Vi har vært på befaring i museet og har hatt jevnlig dialog med koordinator Isabel de Alvarenga og museets direktør, Salvato Teles de Menezes. Vi samarbeider tett med besøk i hverandres studioer underveis i prosessen, i tillegg til fellesmøter og planlegging. Vi gir hverandre oppmuntring og utfordringer som noen ganger fører til intense diskusjoner. Etter ti års samarbeid har vi blitt godt kjent, og våger å være direkte og åpne ovenfor hverandre.

Hvilke utstillingsplaner har dere fremover – som gruppe og individuelle kunstnere?

Alle fire: Open Space har gjennomført seks utstillinger i løpet av ti år i USA, Norge og Portugal, parallelt med individuelle prosjekter. Samarbeidet har vært et fint supplement til egne kunstneriske aktiviteter. Nå er gruppen på vei inn i en evalueringsfase.

Lisa Pacini: Jeg holder på med et prosjekt om aktivisme og ytringsfrihet, samt First Supper Symposium med tema Ageism, og fortsetter med utforskning av ulike reflekterende materialer beregnet på andre formål og hvor jeg prøve å presse grensene for skulptur, persepsjon og mening.

Hennie Ann Isdahl: Jeg arbeider for tiden med et nytt prosjekt med arbeidstittelen HER. Den doble betydningen av HER betegner et kvinnelig pronomen på engelsk, og HERpå norsk. I prosjektet utforsker jeg nye materialer med arbeider i skjæringspunktet mellom maleri, objekt og skulptur.

Mona K. Lalim: Jeg jobber for tiden med et stort utsmykkingsoppdrag, og utvikler samtidig bruk av nye materialer for tredimensjonale objekter i Italia som inngår i en ny separatutstilling med tittel, Salotto.

Christine Istad: Jeg fortsetter å utvikle den nye fotoserien, “Light Within”, der fire verk er med i Portugal. Jeg jobber mot ny separatutstilling om et par år, og er i gang med en ny serie fotografier til en utsmykking med tittel FLOAT. I tillegg deltar jeg nå i en gruppeutstilling i Galleri2 Stamsund, og nye aksjoner i kunstnergruppa Guerrilla Plastic Movement.

ENERGISKE FARGEFELT

Hennie Ann Isdahl har ikke et uttalt terapeutisk mål med sine monumentale, lakkerte komposisjoner Rise og Ankomst. Ambisjonene knyttet til de to skinnende, koloristisk kraftfulle arbeidene til det nye Medisin og helsefagbygget ved UiT er likevel høye: de skal gi en positiv effekt.

Tekst: Mona Gjessing, koro.no, 2018

– Indirekte så har jeg nok tenkt i retning av kunst som terapi. Det kommer av at jeg i lang tid selv har erfart at farger har en veldig sterk innvirkning på meg. Jeg ønsker at mine fargekomposisjoner skal ha en oppløftende effekt på betrakteren. Utover det synes jeg at det er vanskelig å beskrive hva det er som gjør at mine arbeider blir som de blir, sier Hennie Ann Isdahl.

Selve tilvirkningsprosessene, hvordan arbeidet skrider frem, er imidlertid lettere å si noe om. Hun forteller at arbeidene gjennomgår grundige forenklingsprosesser, hvor hun alltid begynner med for mye.

– Jeg forenkler, forenkler og forenkler. Jeg får inspirasjon til mitt arbeid hvor som helst og samler på en hel masse saker jeg finner. Jeg dokumenter ting som jeg tenker at jeg en gang kanskje får bruk for og jeg noterer ned tanker på små lapper som jeg oppbevarer i atelieret. For øvrig bruker jeg fotografiapparatet i stedet for skisseblokk og tar svært mange fotografier som jeg bruker som grunnlag til nye ideer. Prosessen frem mot det endelige uttrykket er alltid svært lang. Ankomst er satt sammen av tre farger med overganger, printet på seks aluminiumsplater og i etterkant er de blitt lakkert med høyglans klarlakk. Det er et godt eksempel på hvordan mine arbeider kan bli til, forklarer Isdahl.

Da hun arbeidet med skissen til auditorieveggen i fjor sommer, var intensjonen at verkene ved hjelp av motiv, fargebruk og størrelse skulle kunne betraktes under forflytning eller bevegelse i rommet. Slik ønsket hun å sette dem i en arkitektonisk sammenheng.

Etter en lang arbeidsprosess med forslaget til den ti meter lange auditorieveggen i 7. etasje, bestemte hun seg for å teste ut et alternativ til.

– Det var en skisse jeg hadde hatt liggende i flere år. Jeg tenkte at forslaget var mer dristig enn det første. Etter å ha bearbeidet skissen i photoshop så jeg at forslaget kunne fungere. Det ble denne skissen, med tittel Ankomst, komiteen valgte. Jeg ble overrasket, men veldig glad for at komiteen viste et slikt kunstnerisk mot, forklarer Isdahl.

Veien frem til det egne kunstneriske uttrykket, som i dag innbefatter både skulptur og maleri, har vært preget av at Isdahl allerede under oppveksten på Karmøy var god til å tegne og at hun kom inn på Kunst- og håndverksskolen i Bergen rett etter videregående skole.

– På Kunst- og håndverkskolen gikk jeg på grafisk design og nå, mange år senere, tenker jeg at min bakgrunn som grafisk designer preger mye av mitt kunstneriske uttrykk i dag. Jeg er for eksempel veldig glad i enkle, rene flater – som det jo er mye av i grafisk design. I begynnelsen av mitt kunstneriske virke malte jeg først platene med pensel, deretter begynte jeg med sparkel for å få jevnere flater. Etter hvert erfarte jeg at jeg ikke fikk til å skape det uttrykket jeg ønsket 100 prosent, og det var da jeg begynte å bruke lakk. Lokalene mine var imidlertid ikke egnet til noe slikt, så jeg kontaktet et privat billakkeringsverksted på Ski. Dette var i 2004. Jeg har siden brukt kun dette firmaet – også i forbindelse med tilvirkingen av Rise og Ankomst. Jeg var og er opptatt av å skape perfekte flater, men det betyr ikke at jeg ikke også ser kvalitetene i rent maleriske flater.

I Rise, som er plassert i et åpent trapperom og fordelt på fem fondvegger på fem tilsvarende trappeavsatser, veksler hun for eksempel ikke bare mellom plater med forskjellige farger, men også mellom helblanke og mattlakkerte flater.

– Utformingen av verket oppleves tematisk og visuelt som sammenfallende variasjoner. Det står i en fin kontrast til det røffe uttrykket i de grå betongveggene i trapperommet.

Tittelen Rise ble valgt fordi den sier en del om formålet med universitetsstudier: å stige opp fra et kunnskapsnivå til et annet.

– Valget av tynne vinkeljern i aluminium som «rammer» rundt de skjøre, fine fargeflatene er forankret både i en praktisk og et estetisk tankesett. Jeg har definitivt en arte povera-holdning i meg. Jeg liker spor av det forgjengelige, men setter samtidig pris på det perfekte. Konflikten mellom disse preferansene ligger åpen i mitt visuelle uttrykk, understreker Isdahl.

I 2012 hadde Open Space, kunstnersammenslutningen Isdahl er en del av, en utstilling i Tromsø Kunstforening. Det var her at den ene av KOROs kunstkonsulenter til MH2, Jenny Marie Johnsen, fattet interesse for Isdahls arbeider.

– Mine planer for det kommende året er å fortsette undervisningen ved Norges miljø- og biovitenskapelige Universitet (NMBU) der jeg er ansatt som førsteamanuensis i visuelle fag for landskapsarkitekter. Undervisning av studenter er givende og det er også utfordrende på en positiv måte å skulle sette ord på kreative arbeidsprosesser som jeg i årevis har oppholdt meg alene med i atelieret. Jeg holder ofte på med en mengde forskjellige prosjekter samtidig, og i tiden fremover jobber jeg mot nok en utstilling med Open Space – denne gangen til en større utstilling i Trondheim Kunstforening i 2019. Jeg jobber også med utviklingen av flere skulpturelle objekter som skal vises på en utstilling i Akershus Kunstsenter på nyåret. Jeg ønsker i mitt videre arbeid å undersøke det maleriske i skulpturen og det skulpturelle i maleriet, for å uttrykke det litt konsentrert. Mellom disse kan en fruktbar dialog oppstå, avslutter Isdahl.

A THOROUGH AND COMPLETE EXHIBITION

Four artists explore the boundaries between abstract and specific space. And they do it well.

Anne Therese Tveita, Stavanger Aftenblad 3.4.2018

5/6 stars


A clear common denominator

Together, the four artists Hennie Ann Isdahl, Lisa Pacini, Mona K. Lalim and Christine Istad, have created an exhibition with a clear common denominator: they are relating to the architectural space that comprises Bryne's old mill in a reciprocal intervention. Through material and sculptural qualities, color, air and light, as well as an almost intuitive conceptual approach, the artists are exploring and testing the boundaries between constructed and abstract space. Representing four different art practices based in painting, photo, installation and sculpture, the collective’s explorations are playful and effortless. Each exhibited work touches upon elements in the next, in this comprehensive and complete group show.


Hennie Ann Isdahl's minimalist sculpture, "Open Gate", literally provides a frame for the show; a large geometric aluminum frame standing firmly on its welded iron feet. In glowing orange and white, the abstract structure reflects the concrete exhibition space. The sculpture’s shape and color, and the space it creates, challenges the boundaries of two-dimensionality and three-dimensionality, appearing as a fusion between a painting's surface/frame and architecture.


Vulnerable, random

In the far end of the exhibition space is "Gates", another work by Isdahl, appearing as a close relative to the previous sculpture. The work consists of three similarly large square aluminum frames, painted in a monochrome blue. The frames support each other in an apparently random and vulnerable structure that threatens to fall apart at any moment.

Isdahl has deconstructed the exhibition space to the extent that empty space makes up its largest component.


Deconstruction

Deconstruction appears as a recurring theme in the show. Such as in Lisa Pacini's sculpture «Soft Labyrinth». In her work, Pacini will often deconstruct classical architecture and recreate ancient, architectural shapes in sculptural works. "Soft Labyrinth" is evoking the shape of Casa del Labirinto known from the ruins of Pompeii. Here, soft vinyl is cut according to strict principles, the outcome of this process appearing as two works, one negative and one positive shape. In her oil paintings, Mona Lalim is demonstrating her own approach to the exhibition space. The abstract composite painting "Balcone" is the product of an exciting work process. In a reverse archaeological reconstruction, Lalim is exploring classical oil painting through the qualities of the oil paint itself. Working backwards through the layers, her work is unearthing memories of architectural structures and formal elements, fragments of what used to be. In this way, even time gets to play a role.


Beautiful photos

Christine Istad's beautiful abstract photographs of everyday objects and events are rooting the theme of the exhibition. In Istad’s practice, time, light and colors surrounding us are captured and concretized, as exemplified in the works Sliding doors #7 and Sliding doors #3.


All exhibited works are relating to each as well as the exhibition space surrounding them. The structures and lines are reflecting elements of the room, in addition to the aura of the art works and their essences. Thus there are a number of exciting dialogues in the show, dialogues that the viewer, too, partakes in through her mere presence.